Hallo – det er en park, hvor ille kan det bli?

Rago nasjonalpark ligger vilt, og ganske utilgjengelig til i Sørfold kommune i Nordland. Nasjonalparken ble opprettet 22. januar 1971. Den har nydelig natur med variert biologisk mangfold og har tidligere blant annet blitt brukt til rein- og gruvedrift.

Rago nasjonalpark, September 2006:

Uvitenhet fører ofte til at man danner seg forestillinger som ikke stemmer. Det kan være lurt å skaffe seg litt kunnskaper og være åpen for innspill fra andre før man drar ut på ukjente eventyr.

Jeg hadde nok ingen idé om hva det var begav meg ut på, da jeg som fjortenåring, meldte med på ”Rago-tur” med speidergruppa i september 2006. Vi var 10 speidere fra 8. klasse og eldre som dro. Fra før visste jeg ingen ting om nasjonalparken. Det eneste jeg hadde hørt var at Rago er en veldig utilgjengelig nasjonalpark. Og jeg visste vel egentlig ikke hva en nasjonalpark var heller. En venn fortalte meg at dette kom til å bli en tung og krevende tur, men jeg bare lo det bort. Hallo – det er en PARK, hvor ille kan det bli?

Jeg hadde sett for meg at vi skulle gå i ca 2 timer i en park med bred, gruslagt sti, lyktestolper og beplantede blomsterbed. Noen steder skulle det stå benker vi kunne hvile på. Det er jo det som er en PARK. Sola skulle stråle på himmelen, alt skulle være fantastisk. Jeg så for meg at vi skulle ligge i ei stor hytte, der det var mer enn nok sengeplasser til alle, og med en fin, koselig stue. I sekken hadde jeg litt av hvert, for eksempel spill, en bok, inneklær og ekstra gummistøvler. Ingenting i sekken min var innpakket i plast.

Har du noen gang hatt følelsen av at du renner bort, at alt, absolutt alt, ser mørkt ut; dette er det verste du noen gang har vært med på og du tenker: ALDRI MER! Den følelsen hadde jeg både underveis og i etterkant av min første tur i Rago nasjonalpark. Men, når noe var så forferdelig, hva var det da som trakk meg tilbake igjen, år etter år?

Ingenting ble som jeg trodde! Men som det står i speiderloven §8: en speider gjør sitt beste i motgang og vansker! Gjennom hele turen møtte vi motgang. Været var grusomt: vind og høljeregn og ikke minst tåke! Vi gikk og gikk og gikk i timevis. Etter hvert begynte det å bli mørkt, og det ble vanskelig å finne fram når kartet var gått i oppløsning og vi bare hadde en lommelykt. Der var flere partier hvor vi måtte klatre, av og på med sekker, og vasse. Endelig, etter 10 timer kom vi fram. 10 søkkvåte speidere med like våte sekker kom inn på ei lita og trang hytte med to køyesenger. Det var ikke "bare bare" å skulle tørke klær, lage mat og skifte (hvis man hadde vært så heldig å få med seg et eneste tørt plagg) på så liten plass. Til slutt klarte vi endelig å få lagt oss i senger og på gulv og få sovet litt før neste dags etappe. Den skulle vise seg å bli lett i forhold til gårdagens.

Det var en fantastisk opplevelse å gå i Rago og kunne se naturen og nyte den herlige freden og utsikten. Men, ikke alt var bare lett. Gårdagens regn hadde satt sine spor. Store deler av stiene var oversvømt, og siden terrenget er så vanskelig å ferdes i, så hadde vi ikke noe annet valg enn å gå på stiene. Dermed måtte vi vasse. Selv om det var nydelig vær kunne vi ikke holde oss tørre. Stien var nemlig ikke bare litt oversvømt. Vi vassa til langt opp etter lårene!

Men for en opplevelse Rago var; å vandre i uberørt natur, drikke vann fra en foss, plukke blåbær rett i munnen og søke fred og ro til å tenke, filosofere og fundere over alt som dukker opp i hodet, det er herlig det, og det er Rago! Det er det som får speidergruppa til å søke tilbake til denne fantastiske turen hver høst.

Nå har jeg virkelig lært hva en nasjonalpark er, og selv om det regner masse hvert år jeg går der, så er det den vakreste turen jeg vet om. Ragoturen har blitt et høydepunkt i speideråret, og nå skal jeg gi meg ut på min femte tur!

Kaja Nystadbakk Mikalsen, Bodin KFUK-KFUM speiderne.