Eventyr på breen

Sissel Nordland tar et steg over sprekken som lokker med blåis langt der nede. Den er dyp. Det synger i isen når en roper ned i. Og så henger hun der, i klatreselen. Gruppa foran går ikke fort nok, og hun har for lite tau fra den som går bak.

 - Fall! Ropes det bakfra.

Men Sissel bare gliser når vi drar henne opp. Det er action til fjells sommerstid. Det er Eventyr Fjell. Og det er moro.

Det er sommeren 2005. 19 speidere fra hele landet er på det råeste Norges KFUK-KFUM-speidere kan tilby i fjellet på denne tiden av året. Eventyr fjell, med alt det beste i den norske fjellheimen på en uke. I år er det en ny mulighet.

 - Kanonbra

Sissel Nordland (Kampen i Rogaland) var den yngste i gjengen med mest energi. Hun har sekken pakket for Vinter Roland når hun blir bedt om å beskrive sitt Eventyr.

 - Det jeg husker best,er at det var så fint vær. Men det kjekkaste var på breen. Det var helt annerledes enn jeg hadde forventet. Masse blå is, skulpturer, masse å gjøre på. Ja, også at jeg datt ned i sprekken og fikk oppleve hvordan det var, sier Sissel.

Under Eventyr bor deltagerne i basecamp på Krossbu på Sognefjellet. Leiren, med fjelltelt for å stå imot det skiftende været, er omgitt av 2000-meters topper og breer. De står der og bare ber om at en gjeng speidere tar turen opp, klatrer eller drar på oppdagelsestur.  En patrulje, to patruljer, eller hele gjengen. Og brevandringen går til Smørstadbreen. Et slit oppover i taulag, med stegjern på beina. Annerledes. Utfordrende.

Mot stortoppen

Å våkne tidlig i fjellheimen når lederne roper at det er på tide å lage frokost er mye morsommere når fjellene bak teltet roper på deg.

Sissel skryter av toppturene.

- Det var ganske gøy, og ganske slitsomt. Men det å komme til toppen, ja det var…bare utrolig bra, sier hun entusiastisk.

Eventyrsjokoladen smaker fantastisk etter at den ene høydekurven etter den andre er krysset av på kartet. Også får man jo sjansen til å bli kjent med mange nye.

Sissel synes det var bra at gruppa, og patruljen, ikke var så stor.

 - Det var greit at vi ikke var så mange, for da fikk jeg tid til å bli kjent  med alle, ikke bare dem i patruljen min. Faktisk har jeg kontakt med masse av dem enda, sier hun.

Tekst: Gøril Huse

Foto: Helene Moe Slinning og Henrik Vagle Dalsgård