Smultringer og vitenskapsmenn og Gud

Gud deler
En mann kommer gjennom sikkerhetssjekken på flyplassen, går og kjøper en pose med fem smultringer og en kopp kaffe, går til gate'en og ser etter en ledig plass. Alt er opptatt unntatt én stol med et lite bord ved siden av. På stolen på den andre siden av bordet sitter en mann. Så vår mann går dit, smiler, setter ned kaffen og bagen sin, legger jakken rundt stolen, drikker litt kaffe, åpner posen med smultringer og tar en ut. Den andre mannen strekker ut armen, tar en smultring fra posen, smiler og setter posen på bordet.

Vår mann forstår ingenting - den fremmede har åpent stjålet en smultring fra ham. Hva skjer med verden? Men, han sier ingenting,(kanskje den fremmede er farlig!), bare ser kaldt på ham, åpner posen, tar en smultring til, lukker posen og setter den nærmere seg selv. Den andre mannen strekker seg og tar posen, tar en til, smiler, og setter ned posen. Vår venn er sjokkert, målløs. Det må være noe galt med denne fremmede mannen - lyset er på, men ingen er hjemme! Så reiser den fremmede seg for å gå, tar den siste smultringen, bryter den i to, legger halvparten tilbake, og går til utgangen. Vel, tenker vår mann, jeg rører ikke den der. Den er sikkert full av bakterier. Han drikker opp kaffen, kler på seg, tar opp bagen, og - der, ved siden av bagen hans - finner han sin egen smultringpose. Så den andre mannen stjal ikke smultringer - han delte dem!

Hør: Gud eier alle smultringene. Vær takknemlig for at han deler dem med deg.
(Saken fortsetter med en vits under bildet).

En vits kan også formidle et viktig budskap
En gruppe smarte vitenskapsmenn hadde i årevis forsket på hvordan de skulle klare å skape liv av ikke-levende ting - og en dag mente de at de var blitt så flinke til dette, at de ikke lenger trengte Gud i verden. Så de bestemte seg for at de skulle fortelle Skaperen at de ikke hadde bruk for ham lenger. Måten de skulle gjøre dette på, var at den smarteste av de smarte vitenskapsmennene skulle gå opp på et høyt fjell, rope på Gud, og overbringe budskapet. Og som sagt, så gjort.

Ikke før hadde denne forskeren kommet opp på fjellet og ropt, før Gud viste seg og spurte hva han ville. Mannen sa det som det var, at de mente de ikke trengte Gud mer - og joda, Gud skjønte hva han mente, og var helt enig i at slik måtte det vel være. Men Gud mente også at man burde jo ha en test for å se om det virkelig var slik som det var sagt: "Hvis du virkelig klarer skape liv slik du sier, skal det bli som du vil", sa Gud - "men vi må gjøre det på gamlemåten". Joda, den smarte forskeren skjønte hva Gud mente, og begynte å samle sammen en haug med jord fra bakken, for å lage et menneske slik det stod at Gud gjorde det i Bibelen. Gud stod lenge og så på mens forskeren formet jordklumpen sin som en mann, og til slutt kunne han ikke dy seg for å spørre - "si meg, hva er det egentlig du styrer med?" - "Tja, jeg tenkte jeg skulle skape en mann av jord, slik som i Bibelen", svarte forskeren. Gud gliste da bredt, lo godt, klappet vitenskapsmannen på skulderen og sa "Haha, å nei du - til det der prosjektet kan du gå og skape din egen jord!"

Av: Sondre Brynjulvssønn Ribe Øverby

Foto: Bjarne Lohmann Madsen